ANDERS

Æ kom te på forsommeren i ’76. Minstemann tå tre brødre. Va vel itj så mang som skjønt at æ skoill bli nå spællemann den gongen.

Men æ kjæm på dåm gångainn sjølingen tok med sæ marsjtromma hem før 1. å 17. mai, æ va vel fem-seks år. Æ snek mæ ned i boden, henta fram tromma, montert på mæ bandolæret, og marsjert fram å tilbake nedi gangen. Naboainn skjønt vel da at det villa bli trommeslager tå dein dær kar’n…

Det året æ vart ti år vart æ påmeldt på notekurs i korpset. Lærerinna ment høflig og bestemt at æ skoill spæll althorn. Men da va det en som sa det itj va aktuelt: ”Vess itj æ får spæll tromma, e min karriere i korpset allerede over”. Så ho mått bærre lætt mæ få spæll tromma.

I niendeklasse starta bandkarrieren. Vi va en gjeng, blant ainna hain Ola, som laga et husband te Juleballet. Nånn slutta ætte ballet, men vi va te slutt fire guttunga som fortsætt. Bandet kalt vi Four Man Jam Band. På nyåret årna hain Ola dein første spælljobben vår. Like ætte på ringt hain på oss ainnerainn; ”No må vi øv. Vi har spælling neste hælg!” Det bandet vart i ca ett år. Plutselig en dag kom Ola og sa at hain hadd fått tilbud om å bli med i Too Far Gone. Prioriteringa va enkel, dåm hadd spælling, men vi hadd itj spælling i det hele tatt. Bandet vart oppløst.

Hain Kal, gammelbassisten i TFG, va da med i et band som hette WANTED. Trommeslageren i det bandet hadd bestemt sæ får å driv heimgården, så hain slutta. Det åpna for at æ koin bli med. Musikkstilen va gammelrock, å mang gode klassikera tona ut tå høytalerainn på øverommet, tiltross for at det både va kalt og trekkfullt der vi øvd. Det gjekk itj mer enn nå måna før hain Ola ringt ifra Lytjhauen, ungkarshuset hain Roar bodd i på dein tida. Ola sport om æ va interessert i å prøvespæll for TFG. Va itj sen å be. Fekk en kassett med fem låta. Va utrolig spent på kolles det villa gå. Først fjorten daga senar fekk æ beskjed om at æ fekk vårrå med. Ætte det har det gått sin gang.

Bor nå på Ler sammen med kjæresten min Kari.